– Varig endring i arbeidsmarkedet

SANDEFJORD 25. APRIL 2016

Tilbakeslaget i arbeidsmarkedet burde ikke komme som noe sjokk, og vi må forholde oss til det som en varig endring. Men i Sandefjord er det grunn til å være optimist, skriver Odd-Erik Marthinsen i Torp Consulting.

Denne kommentaren ble først publisert i Sandefjords Blad 25. april 2016.

 

Etter tusenårsskiftet har Norge fram til 2014/15 opplevd en meget sterk økonomisk utvikling og med tilsvarende sterk vekst i antallet sysselsatte. Hjulpet av høy oljepris, har utfordringen vært å skaffe tilstrekkelig arbeidskraft.

Allerede på 1990-tallet varslet Aetat at vi stod ovenfor en brist i tilgangen på arbeidskraft. Sektorer som bygg/anlegg og helse var åpenbare, og dette skapte grunnlaget for høy arbeidsinnvandring som igjen bidro til sterk sysselsettingsvekst.

Ingen prognoser forutså antallet, men tendensen var klar – alle som ville, kunne få jobb i Norge.

20 år under slike forhold gjør at de aller fleste i liten grad tenker hva gjør jeg dersom jeg mister jobben. Noe slikt har vært utenkelig fram til i dag, for mange innen dagens berørte sektorer. Allikevel var det naivt å tro at ikke tilbakeslag kunne komme – kanskje kom det sterkere og mer langvarig enn forventet, men det burde ikke komme som noe sjokk. Vi må forholde oss til det som en varig endring.

 

Lederstafetten

IKKE NOE SJOKK: Nedgangen i arbeidsmarkedet er ventet, og må betraktes som en varig endring, ifølge Odd-Erik Marthinsen.

I endringsprosesser i Norge spiller staten en aktiv rolle som pådriver og ikke minst ved å gi bevilgninger. Avviklingen av Aetat og det faktum at arbeidsmarkedspolitikken ikke har vært særlig høyt på agendaen de seneste årene, skaper nok et mer krevende utgangspunkt for å føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Normalt ved tidligere lavkonjunkturer var det en klar link mellom nærings- og arbeidsmarkedspolitikk, og den ble utformet i stor grad i samspill mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter.

I den lange høykonjunkturen vi har hatt de senere år, er sammensmeltingen mellom sosial- og arbeidsmarkedspolitikken blitt ytterligere forsterket. Ikke noe merkelig i det, i og med at søkere i mindre grad hadde jobberfaring og etaten med rendyrket arbeidsmarkedsperspektiv forsvant i en gigantisk fusjon.

Slik kan ikke framtidas utfordringer møtes.

Virkemidler og metoder må tilpasses virkeligheten. Derfor må arbeidsgiveres behov, sammen med den enkelte søkers bakgrunn, danne basis for hva myndighetene bør iverksette. Det bør satses mye penger på kompetanseløft, men det må bidra direkte til å styrke søkeres utgangspunkt mot ordinære jobber.

 

I et arbeidsmarked i omstilling, er fleksibilitet et honnørord. Arbeidsmarkedet fungerer som ett marked, hvor tilbud og etterspørsel gjelder. Økende ledighet fører til tilpasning fra søkere og vi får i økende grad pendling, flere jobbskifter og mer innleie av arbeidskraft.

Et slikt marked har få andre grenser enn avviket mellom den kompetansen søkere har og den som faktisk etterspørres. Derfor er det fornuftig å sette inn tiltakene her, gjerne i ordinære utdanningsinstitusjoner eller i tett samarbeid med næringslivet.

De gamle Amo-senterne, som tilbød korte yrkesrettede kurs, er overført til fylkeskommunen, noe som bør tilsi at videregående skoler skal spille en aktiv rolle. Egne institusjoner som er spesialiserte innenfor det å jobbe med utsatte søkergrupper bør konsentrere seg om sin rolle i sosialpolitikken og la de ordinære institusjoner (videregående skoler, høgskoler o.l.) i større grad bidra.

Kompetanseløft for arbeidsledige må ikke gjøres til noe spesielt – da er faren for stigmatisering tilstede, noe som igjen gir slike program lavere anseelse og ikke styrker deltagerne i deres søk etter nye jobber.

Vi vil oppleve endringer i arbeidsmarkedet med en kontinuerlig automatisering av stadig flere ufaglærte jobber og dermed økende behov for omstilling av ganske store grupper. Omstillingen forsterkes av konjunkturene, samt av økende innvandring.

 

 

KOMPETANSELØFT: Utdanningsinstitusjoner som Høgskolen i Vestfold må bidra i større grad, mener Odd-Erik Marthinsen.

Ambisjonen om full sysselsetting vil bli krevende å nå, og økt innsats vil være påkrevet. Det er kun ved et samspill med arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter dette kan la seg realisere i rimelig grad.

I Sandefjord er det grunn til å være optimist.

Vi har mange bedrifter som er har en meget positiv utvikling. Bevisst rekruttering og kompetansebygging kombineres med avansert teknologi. Et eksempel er en bedrift som Komplett – en av framtidas store bedrifter med hovedkontor lokalt.

Sandefjord kan bli meget sentral i utviklingen av framtidas bedrifter og ulike kompetanseprogram bør i større grad ha dette perspektivet. I et samspill med de som har «skoa på» kan to sentrale utfordringer bedre møtes; bedriftenes behov for kompetanse og søkeres behov for ordinære jobber.

Torp Consulting jobber hver dag med denne type utfordringer, og i et samspill med myndigheter og rekrutteringsbransjen kan det komme noen svar. Med målrettede og yrkesrettede program øker partnernes forpliktelser og tilsvarende treffsikkerheten – vi har ikke råd til å la være.

 

Jeg utfordrer daglig leder Marit Sagen Gogstad i Sandefjord Næringsforening til å dele hva hun mener om utviklingen av Sandefjord som arbeidsmarkeds- og næringslivsby.