Null stress med aktivt liv i Sandefjord

SANDEFJORD / SOMMEREN 2021

Nina Høen (37) i Jotun har mange baller i lufta, men kjenner overhodet ikke på stress: – Livet i Sandefjord er godt og enkelt. Det beste er at jeg kan finne tid til både familielivet, drømmejobben og favoritthobbyen!

Tekst: Henrik Sandvik
Foto: Heidi Marie Gøperød

– Det er fantastisk å komme ut hit etter en lang dag på kontoret!

Nina Høen smiler bredt og tar et godt tak i «Helga». Sandefjordingen jobber i Jotun, men hovedkontoret på Gimle er Korona-stengt denne formiddagen midt i mai.

Hennes forslag om å treffes på Stange Hestegård i stedet viser seg å være en innertier. Høen godsnakker med hoppen, mens fotografen knipser frenetisk i gråværet og en Wizz Air-maskin går inn for landing på Torp rett ved oss.

– Det passet jo bra. Torp er ekstremt viktig for Jotun, sier Høen, og fortsetter:

– Tidligere har jeg hatt 50-60 reisedøgn i året, men under Korona er det ingen reising. I Jotun er vi veldig opptatt av kultur og relasjoner, og det er mye du ikke kan få til på Teams. Ofte må vi være «on site».

Høen har jobbet med HR i Jotun i 10 år.

– Jeg tok bachelorgraden min i Stavanger. Fin by, men jeg visste at jeg skulle hjem til Sandefjord. Jeg har drømt om å jobbe med HR i Jotun siden jeg gikk på ungdomsskolen, ler hun.

 

 

Nina Høen (t.v.) elsker å koble av på hestegården til Linda Paulsen. Her står de sammen med «Helga». Foto: Heidi Marie Gøperød

Da hadde Høen allerede sittet på hesteryggen en god stund. Tidligere drev hun på konkurransenivå, nå skjer det kun på hobbybasis.

– Jeg har blitt så fornuftig med årene, ler hun.

Nylig fikk Høen plass på Stange Hestegård, og nå skal nivået trappes opp.

– Jeg har nettopp kjøpt meg egen hest, og kommer til å være her enda oftere, sier 37-åringen.

Linda Paulsen smiler. Hun eier og driver Stange Hestegård sammen med mannen sin, og forteller om et stort ridemiljø i Sandefjord.

– Her hos oss har vi alt fra hobbyryttere til ryttere som driver profesjonelt. Mange er veldig ivrige, bekrefter Paulsen.

Hun har selv kjent på sterke følelser på eiendommen.

– For 10 år siden fikk vi vite at gården ville komme til salgs. Den var egentlig altfor dyr, men vi fikk det til. Gården ble vår, og siden har dette vært både en lidenskap og en livsstil, sier Paulsen, og fortsetter:

– For mange blir det å drive med hest en aktivitet som setter seg dypt inne i hjertet, og sånn har det vært for oss også. Her har vi hatt både glede og tårer.

Finn ledige jobber i Sandefjord!

For Høen har følelsene også sittet utenpå jobbantrekket denne våren. De siste månedene har vært et race i forbindelse med lansering av et nytt globalt HR- og rekrutteringssystem.

– Nå skal vi lære opp alle HR-menneskene våre i det nye systemet. Til uken skal jeg ha opplæring med 80 medarbeidere fra hele verden, sier hun, og legger til:

– Dessverre må det skje på Teams.

De digitale verktøyene er virkelig gode, men i mange tilfeller også et nødvendig onde. Jotun er opptatt av personlige relasjoner og kultur, og dette bygges i møter mellom mennesker. Reisevante Jotun-ansatte preges derfor mye av restriksjonene. Mange har rutiner de fleste andre sandefjordinger ikke er i nærheten av.

– Vi er veldig opptatt av å velge Torp. Det siste flyet fra Amsterdam kaller vi bare Jotun-flyet, ler Høen, og fortsetter:

– Da kommer vi flygende fra hele verden, og så tar vi de siste etappene sammen. På Torp tar vi en taxi og kjører en etter en hjem. Det føles som en stor familie.

Den egentlige familien finner hun imidlertid hjemme.

– Jeg har en sønn på fem, mann, hund, jobb og mange baller i lufta. Det er mye som skjer i livet mitt, men i Sandefjord ligger alt til rette for en aktiv tilværelse – det er jo kort vei til alt, sier hun, og fortsetter:

– Jeg har 4 minutter til jobben, 5 minutter til barnehagen og 10 minutter til stallen. Det er virkelig ikke stress i det hele tatt.

Ønsker du å motta nyhetsbrevene våre?

Torp er ekstremt viktig for Jotun, sier Nina Høen. Jotuns fokus på kultur og relasjoner mellom mennesker, lar seg vanskelig gjennomføre med digitale flater. Foto: Heidi Marie Gøperød